Lærer! Jeg har smør inni i knærene.


 

 

Lærer! Jeg har smør inni i knærne. Kom det fra en fjerdeklassing på en Norsk skole en gang på tidlig 70 årene i en skoletime. Læreren lo av uttalelsen sammen med resten av klassen fordi hun syntes det var så naiv og morsom direkte uttalelse fra en impulsiv søt liten gutt. For eleven sa dette i fullt alvor for det måtte det være smør inni knærne som fungerte som smøring i kneleddet slik at beina ikke kunne være i ro.

Mitt navn er xxx og jeg har ADD/ADHD, en slags kombinasjon. Og denne fjerdeklassingen var meg.

På 70 tallet var ikke ADHD kjent Norge, mulig i USA. ADHD konsentrasjonsvansker, treghet, vimsete, uro i kroppen, uagering osv. Men det var min barnslige forklaring på symptomer på ADHD. Det jeg kjente var en slags krampe i beina. Jeg måtte bevege på dem, riste osv. og da følte det som at jeg hadde smør inne knærne. Jeg så for meg at jeg kunne stikke en nål inn i knærne med tilkoblet en liten slange så at jeg kunne tappe ut smøret slik at krampen gikk vekk. Akkurat som at man har lyst å trekke ut en verkende tann.

Jeg er nå 51 år og på mine 50 år fikk jeg diagnosen ADD/ADHD. 40 for sent! Men glad for at jeg nå vet det. Men alikavel, 40 for sent!.

Jeg tenker, det er så mye som kunne vært unngått hadde dette blitt oppdaget da jeg var barn. Jeg hadde elendige skoleresultater. I den gule karakterboken min "Hjem Skole" var det en setning som gikk igjen fra andre til sjette klasse"xxx har problemer med å konsentrere seg" Jeg hadde en rar oppførsel som gjorde at jeg ble kaldt for tomsing både av voksne og barn, dum osv.  Var veldig sårbar og gråt mye åpenlyst på skole, var trøblete med andre elever. Fikk alltid høre at jeg kunne hvis jeg ville. For noen gang kunne jeg vise stor innsats på skolen også dabbet det av, jeg klarte ikke mer, døren var låst. Man kan ikke gå gjennom en låst dør, for jeg kunne ikke, aldri så mye jeg ville. Det ble for mye informasjon å sortere, og de, skolen, kunne ikke finne noe galt med meg. For jeg måtte jo bare ta meg i sammen og jobbe hardt fordi jeg var jo en sånn søt og snill gutt, den søteste gutten i klassen fikk jeg høre her forleden.

Dette fulgte meg og frem til i dag og har glidd over i en annen form. Jeg klarte å utdanne meg til elektro-ingeniør, mot alle ods med elendige resultater og brukte lang tid på studier. Har aldri funnet meg til rette i arbeidslivet og har hatt mange jobber.  Har hatt mye problemer i voksenlivet som jeg ikke vil snakke om.  Har aldri hatt ordentlige venner. Har ofte hatt dårlige relasjoner til mennesker. Være sosial, som å være med andre som på en arbeidsplass, der de sier er bra. Jeg skjønner det ikke, for jeg trives best å være alene for meg selv og putle med mine ting og høre på radio, NRK alltid Nyheter. Jeg kan være sosial, men det er for en kort stund. Ikke 8 timer 5 dager i uken. Dette er basert på erfaringer i arbeidslivet kontra min ADHD. 

Bortsett fra Pink Flyd så har jeg aldri vert så interessert i Bob Dylan, Rolling Stones, ja pop musikk med artister. Men jeg elsker elektronisk musikk, Vangelis, Jean Michel Jarre (var på konsert av han, Selv om anmelder i avisen slaktet konserten opplevde jeg at det var den beste konserten jeg har vert i), Terange Dreams, Claus Schulse osv. Musikk jeg kan drømme meg bort i uten å ta stilling til engelske tekster som jeg ikke vet helt forstår. Nok Nok in the heaven stone.. door.. et eller annet nei, det får andre ta seg av.

Jeg forsto ikke hva som var galt, andre kunne holde ut med ting, lære ting og fungere i arbeid og behersket livet på en bra måte. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ikke klarte det, raringen som stadig tabbet seg ut og som stort sett var som en klovn. Jeg har blitt ledd av, trakassert, dum i hodet, kommentarer som "tenker du da?". Kommentarer om mitt hode var ikke fremmed for meg i arbeidslivet. alltid blitt sett på som en som man ikke tar så høytidig, stort sett hele livet.

I tenåringstiden ville ingen jenter ville være sammen med meg, kom jeg sammen med en jente varte det ikke lenge. Stort sett problemer med kjærligheten i oppvekst og i godt voksen alder. Jeg var en gang sammen med en søt jente. Det gikk bra helt til broren hennes fikk høre om min fortid som "tomsing,raring" av en kamerat som viste hvem jeg var. Da ble hun fortalt at hvis andre se henne på bussen sammenn med meg ville de også tro at hun og var en raring. La meg si det slik, jeg forstår deres reaksjon, jeg ville reagert på samme måte men kanskje valgt mitt ordelag i omhu. Jeg bor fremdeles i samme området og siden gang har tanken sneiet meg når jeg går inn på bussen eller går til butikken på mitt hjemsted om det er noen der som husker meg fra den tid og vil tenke "Der har du den raringen." Det plager meg ikke, men jeg kunne vært foruten.

Du som barneskole(hage)lærer(Ja, du finner helt sikkert grammatiske skrivefeil på den bloggen, men nå vet du hvorfor). Hva om du fikk en slik direkte kommentar anno 2017, hva er din reaksjon, ville du ledd? Nei selvfølgelig ikke, ikke etter det vi vet i dag. Men heller ikke på den tid var uvitenhet noe unnskyldning. Nei, det er til å grine av, når skolen ikke en gang tok de signalene når jeg som barn sa at jeg hadde vondt i min kropp ble det bare ledd bort. Slike ting som burde har vært ganske innlysende uavhengig om man hadde kunnskap om ADHD/ADD. Med andre ord, man trenger ikke å ha kjennskap til ADHD eller annen sykdom for å ta et barn på alvor at han/hun har vondt i kroppen. Det ville jo være graverende hvis man lo av et barn som klagde smerter i underlivet fordi man ikke var kjent med seksuell overgrep.

Hadde min lærer tatt meg på alvor og tatt handling etter min uttalelse, så kunne ting vert annerledes.  For det er definitivt ikke noe å le av.

Status i dag er at nå er jeg uten jobb, har vert det i over et år og er sykemeldt fra å være aktiv arbeidssøker på NAV. Jeg ansvar for å trygge hverdagen til mine to små barn slik at de kan se deres far som alltid stiller opp for dem og trygger deres fremtid.

Dette er en forenklet utgave min opplevelse med ADHD kontra lære og relasjoner til andre mennesker. Jeg kan fortelle mye mer men velger å stoppe her. Hvis noen kjenner seg igjen i min fortelling bør du ta kontakt med psykolog, for i dag er vet de mye mer og kan hjelpe deg med samtaler og medisiner. Hvis du vil vite mer om ADHD kan du søke det på Google og Youtube. Der kan du finne mye interessant informasjon.

Jeg vil være annonym, men hvis du vil vite hvem jeg er så send meg en mail fremtid30@outlook.com.

Og du er velkommen til å skrive inn en kommentar. :) Jeg driver ikke med aktiv sensur. ;)

Lev lenge og fremgangsrikt! Leonard Nimoy



 

 

Les mer i arkivet » Januar 2017
hits